Jeg tror samfunnet taper mye mer enn penger. Selv om de økonomiske kostnadene også er enorme.
Det største tapet er kanskje alt vi aldri får se. Mennesker som mister troen på seg selv, trekker seg unna andre, slutter å drømme, eller bruker all energi på å bare holde ut. Det gjør noe med mennesker å gå alene for lenge. Ikke bare psykisk, men også menneskelig.
Jeg tror mange blir litt mindre seg selv over tid. Litt stillere, litt mer slitne, litt mer alene. Og ofte skjer det uten at omgivelsene egentlig legger merke til det, for mange blir utrolig flinke til å skjule hvordan de har det. De møter opp, leverer, smiler, fungerer, og føler seg likevel helt tomme inni seg.
Jeg tror også vi taper utrolig mye menneskelig potensial. For hvor mange mennesker sitter akkurat nå med kreativitet, varme, humor, energi og drømmer som gradvis forsvinner bak stress, skam, ensomhet eller psykiske utfordringer?
Det er et stort tap. Ikke bare for den enkelte, men for familier, vennskap, arbeidsplasser og samfunnet rundt.
Jeg tror også mange relasjoner kunne sett annerledes ut dersom flere mennesker følte det var trygt å være ærlige. For veldig mange går rundt og tror de er alene om følelsene sine, mens kanskje flere rundt dem føler akkurat det samme.
Kanskje er det nettopp derfor tidlige, menneskelige samtaler betyr så mye. Ikke fordi de løser alt, men fordi de kan hindre at mennesker blir sittende alene altfor lenge. Og kanskje er det noe av det viktigste vi kan gjøre for hverandre.
