Jeg tror veldig mye psykisk smerte vokser i stillhet. Ikke over natten, men gradvis. Man begynner kanskje med å tenke:
«Det går sikkert over.»
Så holder man litt til. Og litt til. Man går på jobb, svarer på meldinger, smiler når man må, fungerer så godt man kan. Samtidig blir man kanskje mer sliten for hver uke som går.
Jeg tror mange undervurderer hvor tungt det er å bære alt alene over tid. For når man ikke setter ord på det man kjenner på, begynner tankene ofte å vokse seg større inne i hodet. Man kan begynne å tvile på seg selv, trekkes bort fra mennesker, miste energi, håp og selvtillit.
Noen blir sittende alene med tanker ingen rundt dem aner at de har. Og kanskje er det nettopp det som skremmer meg mest. At så mange mennesker ser helt «fine» ut på utsiden, samtidig som de har det utrolig tungt inni seg.
Jeg tror også mange venter altfor lenge før de åpner seg. Ikke fordi de ikke vil ha hjelp, men fordi de ikke vil være en belastning, fordi de tror de burde håndtere det selv, fordi de er redde for å bli dømt, eller fordi de ikke føler seg «syke nok».
Så man tier. Helt til kroppen eller hodet til slutt sier stopp. Noen ender kanskje med sykmelding, andre mister relasjoner, noen mister seg selv litt underveis. Og noen kommer så langt ned at det blir veldig vanskelig å finne veien opp alene.
Det er derfor jeg tror tidlig støtte fra noen som forstår betyr så mye. Ikke nødvendigvis store løsninger, men små, trygge samtaler før ting vokser seg for stort. Kanskje med et menneske som tør å spørre:
«Hvordan har du det egentlig?»
Og som faktisk tåler det ekte svaret.
