Jeg tror mange mennesker går rundt med tanker og følelser de aldri sier høyt. Selv til mennesker de stoler på. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vil åpne seg, men fordi det føles risikabelt.
Man kan være redd for å bli en belastning, for å bli misforstått, eller for å virke svak. Redd for å bli sett annerledes på, eller for å ødelegge stemningen rundt seg. Så man holder mye inne og lærer seg å si «det går fint», selv når det ikke gjør det.
Og jo lenger man gjør det, jo vanskeligere kan det bli å være ærlig.
For mange blir veldig flinke til å spille rollen sin. På jobb, hjemme, blant venner. Man fungerer, leverer, smiler, svarer på meldinger, og føler seg likevel helt alene inni seg.
Jeg tror også mange er redde for at andre ikke skal forstå. At folk skal bagatellisere det, komme med raske løsninger, eller bli ukomfortable. Så i stedet sier man ingenting.
Det er kanskje noe av det tristeste med psykiske utfordringer. At mange sitter alene med ting de egentlig hadde trengt å dele med noen.
Jeg tror også skam spiller en mye større rolle enn mange forstår. For det er vanskelig å være ærlig når man føler at man burde mestret mer, at man burde vært sterkere, eller at man ikke har god nok grunn til å føle det man føler. Da blir det ofte lettere å tie.
Men jeg tror egentlig de fleste mennesker innerst inne ønsker det samme: å kunne være ærlige uten å føle seg dømt. Å møte noen som tåler det ekte svaret.
Kanskje er det nettopp derfor peer support kan bety så mye for mange. For noen ganger er det lettere å åpne seg for et menneske som vet hvordan det føles å skjule hvordan man egentlig har det.
