Jeg tror mange mennesker har ting inni seg som de aldri har sagt høyt til noen. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de er redde.
Redde for å bli dømt, for å bli sett annerledes på, for å virke svake, eller for å miste kontroll. Redde for å bli en belastning for andre. Så man holder mye inne.
Spesielt i arbeidslivet tror jeg dette er veldig vanlig. Mange er redde for hva som skjer hvis de viser hvordan de egentlig har det. Hva vil kolleger tenke? Hva vil lederen tenke? Vil folk stole mindre på meg? Da blir det ofte tryggere å tie.
Jeg tror også mange mennesker føler skam rundt psykiske utfordringer. Selv om vi har blitt flinkere til å snakke om psykisk helse som samfunn, er det fortsatt mye mange ikke tør å si høyt. Kanskje spesielt de mørkeste tankene, den største ensomheten, og følelsen av ikke å strekke til.
Og kanskje er det nettopp derfor anonymitet kan være så viktig.
For anonymitet kan skape trygghet. Når man vet at man ikke blir dømt som person, blir det ofte lettere å være ærlig. Man tør kanskje å si det man egentlig føler, ikke den pene versjonen, men det ekte.
Jeg tror også anonymitet kan senke terskelen enormt. For noen mennesker er forskjellen mellom å si ingenting og å faktisk åpne seg nettopp følelsen av trygghet. Kanskje er det derfor så mange åpner seg lettere til fremmede enn til mennesker de kjenner. Fordi det føles tryggere, med mindre risiko, mindre skam og mindre frykt for konsekvenser.
Og noen ganger kan det være starten på at man endelig slipper noen inn.
