Jeg tror arbeidslivet påvirker psykisk helse mye mer enn vi liker å innrømme.
For mange mennesker er jobb ikke bare jobb. Det er identitet, trygghet, økonomi, tilhørighet og selvfølelse alt på en gang. Så når man ikke har det bra psykisk, påvirker det ofte jobben. Og når man ikke har det bra på jobb, påvirker det ofte psyken. De to tingene henger tett sammen.
Jeg tror også mange føler et konstant press i dagens arbeidsliv. Man skal prestere, være tilgjengelig, levere, utvikle seg, og helst ha overskudd etter jobb også. Samtidig er det mange som sitter alene med stress, uro, ensomhet eller følelsen av aldri å strekke til. Men det synes ikke alltid utenpå.
Noen av de flinkeste og mest ressurssterke menneskene kan ha det utrolig tungt inni seg.
Og kanskje er det nettopp derfor mange ikke sier noe. De er redde for hva kolleger skal tenke, hva lederen skal tenke, eller om det påvirker karrieren. Så man fortsetter, helt til kroppen eller hodet sier stopp.
Jeg tror også noe av problemet er at mange arbeidsplasser er flinke til å snakke om psykisk helse på overflaten, men ikke nødvendigvis flinke til å gjøre det trygt å være ærlig. Det er lett å si at døren alltid er åpen. Det er mye vanskeligere å faktisk tørre å gå inn den døren.
Kanskje er det derfor lavterskel støtte og peer support kan bli viktigere fremover. Fordi mange mennesker ikke nødvendigvis trenger store tiltak med én gang. Noen trenger kanskje bare et trygt menneske, en ærlig samtale, og følelsen av å ikke måtte bære alt alene. Det kan bety mer enn mange tror.
