Hvis du sitter alene akkurat nå og vurderer å åpne deg for noen, håper jeg du vet at du ikke er svak. Selv om det kanskje føles sånn.
Det er utrolig mange mennesker som går rundt og bærer på ting ingen andre ser. Mennesker som fungerer på jobb, smiler til andre, svarer «det går fint», og samtidig har det veldig tungt inni seg. Du er ikke alene om det.
Og du trenger heller ikke ha «store nok problemer» for å snakke med noen. Man trenger ikke være helt knust før man fortjener støtte. Jeg tror faktisk mange hadde hatt godt av å åpne seg mye tidligere, før alt vokser seg så stort.
For sannheten er at det ofte krever mer styrke å være ærlig enn å late som alt går fint. Selv små ord kan være vanskelige å si høyt. «Jeg sliter litt.» «Jeg er sliten.» «Jeg føler meg alene.» «Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det.»
Men kanskje er det nettopp der noe kan begynne å løsne litt. Ikke nødvendigvis fordi én samtale løser alt, men fordi man slipper å bære alt alene. Og noen ganger kan det være starten på noe viktig.
Jeg tror heller ikke du trenger å forklare alt perfekt. Du trenger ikke ha de riktige ordene, og du trenger ikke vite nøyaktig hva som er galt. Noen ganger holder det egentlig å si:
«Jeg tror jeg trenger noen å snakke med.»
Det er mer enn nok.
