Jeg tror de fleste mennesker som prøver å hjelpe mener godt. Men det betyr ikke alltid at hjelpen føles hjelpsom.
Jeg har selv opplevd samtaler der jeg satt igjen med følelsen av å være enda mer alene etterpå. Ikke fordi personen var slem, men fordi de kanskje misforstod hva jeg egentlig trengte.
For når noen har det vanskelig psykisk, er det ofte fristende å prøve å løse problemet, motivere, analysere, eller snakke personen ut av det. Man sier ting som «det blir bedre», «du må bare tenke positivt», «du har jo så mye å være glad for», eller «andre har det verre».
Og igjen, det kommer som regel fra et godt sted. Men noen ganger kan det føles som om følelsene dine blir gjort mindre enn de er. Som om du burde klare å snappe ut av det.
Jeg tror også mange blir ukomfortable når noen er ærlige om psykisk smerte. Så de prøver å fikse situasjonen så fort som mulig. Men kanskje er ikke det alltid det viktigste.
Kanskje trenger mennesker først og fremst å føle at de blir trodd, at de ikke er rare, og at noen tåler det de forteller.
Jeg tror faktisk noen av de beste samtalene ofte er de hvor den andre personen ikke prøver å være ekspert. De bare er til stede. Lytter. Tåler stillheten. Og møter deg som menneske.
Kanskje er det nettopp derfor peer support kan oppleves annerledes for mange. For mennesker med egenerfaring vet ofte hvordan det føles når andre prøver å fikse deg i stedet for å forstå deg. Og kanskje gjør det dem bedre til å møte andre med ro, ærlighet og gjenkjennelse.
