Jeg tror dagens hjelpesystem og arbeidsliv gjør mye bra. Men jeg tror også noe viktig noen ganger mangler: mennesker som faktisk har kjent livet på kroppen selv.
For det er forskjell på å forstå noe faglig og å forstå hvordan det føles. Begge deler er verdifulle. Men de er ikke det samme.
Mennesker med egenerfaring kan ofte bidra med noe veldig menneskelig: gjenkjennelse, trygghet, håp, ærlighet og følelsen av å bli forstått. Ikke fordi de har alle svarene, men fordi de vet hvordan det kan føles når hodet er kaos, skammen tar over, man føler seg alene, eller man mister litt troen på seg selv.
Jeg tror også mennesker med egenerfaring ofte tør å møte andre på en litt annen måte. Kanskje fordi de selv vet hvor mye små ting kan bety. Et menneske som lytter uten å dømme, tåler stillheten, ikke prøver å fikse deg med én gang, og sier «jeg kjenner igjen følelsen», det kan være utrolig verdifullt.
Jeg tror også arbeidslivet kunne hatt stor nytte av flere mennesker med egenerfaring. For mange ansatte går rundt og skjuler hvordan de egentlig har det. Ikke fordi de er late eller svake, men fordi de er redde for konsekvensene av å være ærlige.
Da kan mennesker med egenerfaring bidra med noe mange savner: trygghet. Ikke perfekt trygghet, men følelsen av at dette mennesket faktisk skjønner litt av det man står i.
Og kanskje er det nettopp derfor peer support kan bli så viktig fremover. Fordi mennesker ofte trenger mer enn informasjon. De trenger menneskelig gjenkjennelse.
