Jeg tror peer support kan hjelpe mange forskjellige mennesker. Men kanskje spesielt dem som har blitt veldig flinke til å skjule hvordan de egentlig har det. De som fungerer på utsiden, men har det tungt på innsiden.
For sannheten er at mange som sliter psykisk fortsatt går på jobb. Trener. Smiler. Leverer. Svarer «det går fint». Samtidig som de føler seg helt tomme.
Jeg tror også peer support kan være ekstra viktig for mennesker som bærer mye skam. Menn som føler de må være sterke. Ledere som føler de alltid må ha kontroll. Ansatte som er redde for konsekvenser på jobb. Pårørende som setter alle andre først. Mennesker som har blitt flinke til å lide i stillhet.
Mange av disse menneskene søker aldri hjelp. Ikke fordi de ikke trenger det, men fordi terskelen føles for høy. De vil ikke være til bry, ikke virke svake, ikke miste kontroll, ikke bli sett annerledes på.
Og kanskje er det nettopp derfor peer support kan treffe noe annet. For det føles ofte mindre skummelt å snakke med et medmenneske enn å «be om hjelp». Man møter ikke nødvendigvis et system. Man møter et menneske.
Et menneske som kanskje vet hvordan det er å smile når man egentlig har det tungt. Å fungere på jobb mens hodet er kaos. Og å føle seg alene midt blant andre mennesker.
Jeg tror også mange unge voksne kunne hatt stor nytte av peer support. Spesielt i en tid der mange føler press, sammenligning, ensomhet og frykten for å ikke strekke til, samtidig som alt ser perfekt ut på utsiden.
Kanskje er det nettopp derfor peer support kan bli så viktig fremover. Fordi mange mennesker ikke nødvendigvis trenger et perfekt svar. De trenger et menneske som sier:
«Jeg kjenner igjen følelsen.»
Les også: Hva er egentlig peer support?
