Når folk snakker om peer support, handler det ofte om personen som får støtte. Men jeg tror mange glemmer hvor mye det også kan bety å være peer for andre.
For mange mennesker som har vært gjennom tunge perioder, sitter igjen med en følelse av at erfaringene bare ble til smerte. At alt det vanskelige ikke hadde noen verdi.
Kanskje er det nettopp derfor det kan bety så mye å oppleve at egne erfaringer faktisk kan hjelpe et annet menneske. At noe som en gang føltes mørkt og meningsløst, plutselig kan bli til støtte, trygghet, håp eller gjenkjennelse for noen andre.
Jeg tror det kan gi en sterk følelse av mening. Ikke fordi man må være ferdig helbredet eller perfekt, men fordi man kan bruke erfaringene sine til noe ekte og menneskelig.
Mange mennesker med egenerfaring sitter også med kvaliteter som ikke alltid blir verdsatt nok: empati, forståelse, evnen til å lytte, ro, ærlighet og evnen til å møte mennesker uten å dømme. Kanskje nettopp fordi de selv vet hvordan det føles å ha det vanskelig.
Jeg tror også det kan gi mestring. For noen kan rollen som peer bli en påminnelse om at man faktisk kom seg gjennom noe. Og kanskje enda viktigere: at det man har vært gjennom ikke bare trenger å være et arr, det kan også bli en styrke.
Selvfølgelig skal ingen føle press til å hjelpe andre. Men for mange kan det å være peer skape tilhørighet, mening, håp og følelsen av å være viktig for noen.
Og kanskje er det noe veldig fint i akkurat det: at mennesker som en gang følte seg alene, kan bli personer som gjør at andre føler seg litt mindre alene.
