Da jeg selv slet psykisk, prøvde jeg terapi. Flere former også. Noe hjalp litt, mye hjalp ikke. Det betyr ikke at terapi er feil. For mange er det helt avgjørende. Men for meg føltes det ofte som om noe manglet.
Jeg savnet ikke nødvendigvis flere råd. Jeg savnet et menneske som faktisk visste hvordan det føltes. Noen som kunne si:
«Jeg har stått i noe lignende selv.»
Ikke som fagperson. Ikke som ekspert. Men som medmenneske.
For når man sliter psykisk, føler man seg ofte alene, selv når man er omgitt av mennesker. Mange blir flinke til å skjule det. Man går på jobb. Smiler. Leverer. Fungerer på utsiden. Men inni seg kan man føle skam, håpløshet, uro, ensomhet og frykt for å være en belastning.
Og det er akkurat der jeg tror peer support kan gjøre en enorm forskjell. For noen ganger trenger man ikke et menneske som skal «fikse» deg. Man trenger et menneske som gjør at du føler deg mindre alene i det du står i.
Det er noe spesielt med å møte noen som har kjent på lignende tanker, vært langt nede selv, og kommet seg videre. Det skaper en annen type trygghet. En annen type troverdighet.
Man slipper å bruke like mye energi på å forklare hvordan det føles. Man kjenner ofte ganske raskt:
«Ok … denne personen skjønner faktisk litt av det jeg prøver å si.»
Jeg tror også det senker terskelen enormt. Mange søker ikke hjelp fordi det føles for formelt, for alvorlig, for skummelt, eller fordi de ikke føler seg «syke nok». Peer support kan være noe annet. Noe mer menneskelig, mer lavterskel, mer tilgjengelig.
Ikke som en erstatning for terapi eller profesjonell hjelp, men som et supplement. Eller som det første steget før ting vokser seg større.
Det er også en av hovedgrunnene til at jeg bygger Peerlo i dag. Fordi jeg tror mange mennesker går rundt og bærer på ting alene altfor lenge. Og fordi jeg tror det finnes enorm verdi i å kunne si:
«Du trenger ikke forklare alt. Jeg har vært der selv.»
